Hver uke i juli blogger Pooja Kumari, medlem av Norges Cricketforbunds Utvalg for kjønnsbalanse, om sine erfaringer som utøver og cricketentusiast. Denne uken blogger hun om utviklingen av kvinnecricket i Norge og prosjektet "Flere kvinner i norsk cricket" (#flink).

PS! This blog post by our summer guest blogger Pooja Kumari is also available in English  - you can read it here!

Flere kvinner i norsk cricket (#FLINK)

I forrige blogg fortalte jeg om min reise sammen med U13-guttene. Selv om denne reisen hadde vært svært tilfredsstillende, følte både Bijeyata og jeg at et hjørne av trenerbagen vår var tomt. Da vi begynte å trene guttene, ønsket vi jo innerst inne å bruke denne plattformen til få unge jenter til å begynne å spille cricket.

I Norge er det bare en håndfull unge jenter som spiller cricket. Det fantes heller ingen organiserte cricketaktiviteter for jenter når vi kom inn i cricket, og dette ønsket vi å endre på. Av og til kom det jenter på treningene våre, men de fortsatte aldri, til tross for god innsats fra både vår og guttenes side. Det ble tydelig for oss at jentene trenger et eget rom for å vokse inn i sporten, og at kjønnsblandede lag kanskje først er mulig når jentene har funnet seg til rette.

Samtidig ble vi spurt av noen klubber om å hjelpe dem med jentelagene deres. Klubbene kontaktet oss fordi de mente at jentene trengte kvinnelige trenere. Vi var allikevel ikke sikre på om kvinnelige trenere var en nødvendighet for å bygge jentelag.  Rundt dette tidspunktet hadde jeg også noen samtaler med Gry Bruaas, NCFs daværende generalsekretær, om å starte fellestreninger for jenter som hadde møtt på trening for ulike klubblag, hovedsakelig U13-lag. Dette forble dog en diskusjon som aldri ble fulgt opp.

Veien mot spillemuligheter

I august 2022 var vårt U17 guttelandslag på Guernsey, hvor de spilte divisjon 2 av europeiske U19 verdenscupkvalifiseringer. Det eksepsjonelle talentet og den britiske treningen til lagkapteinen bidro til at laget kvalifiserte seg seg til divisjon 1. Jeg scoret en kamp på Stubberudmyra (en cricketbane som for øvrig vil stå sentralt i resten av denne historien!) denne spesielle dagen.

Amjad Munir (MASK) kom til banen for å dele ut søtsaker for å feire anledningen. Jeg så ham og Malik Naeem (Haugerud) i feststemning. Under en inningspause følte jeg behovet for å utfordre disse to. Jeg henvendte meg derfor til dem og fortalte dem at feiringen av guttas suksess var vel og bra, men mulighetene for å feire vil tørke opp for Norge hvis vi ikke fokuserer på jentecricket.

I henhold til reglene til Det internasjonale cricketrådet (ICC), vil et land til syvende og sist miste ICC-medlemskapet hvis de ikke har minst 8 kvinnelag på landsbasis. Norge hadde kun tre lag i 2022. Amjad Munir var klar over utfordringene, og hadde selv ønsket å etablere et jentelag i klubben sin i noen år - dessverre uten hell.

Neste gang jeg møtte Amjad Munir, utfordret han Bijeyata og meg til å bidra med å etablere et jentelag for MASK, siden de trengte kvinnelige trenere. Vi vurderte det travle helgeprogrammet vinterstid, som allerede inkluderte seks timer cricket: Klubbtrening, nasjonal trening og U13-guttetrening. Hvis vi tok utfordringen, ville vi bruke åtte timer på cricket hver helg - godt fordelt over hele Oslo (Tøyen, Mortensrud og Grorud). Dette var allikevel vår sjanse til å fylle det tomme hjørnet i "trenersekken", og vi bestemte oss for å gripe den. Dette var samme vinter som "spillerne" våre ble forvandlet til "cricketspillere". Vi hadde nesten glemt hvordan man lærer noen å holde et cricket bat for første gang. men vi visste at vi hadde gjort det før, og at vi kan gjøre det igjen. I løpet av vinteren møtte nesten 20 jenter opp på trening.

Hovedutfordringen vår var at vi hadde halvannen time med flere nybegynnerjenter (et godt stykke unna å være "klare") i aldersgruppen 8 til 18 år som av og til kom på trening. Jeg tok ansvaret for å introdusere cricket for de nye jentene hver uke, mens Bijeyata tok på seg å utvikle ferdighetene til noen få utvalgte jenter som kom regelmessig på trening. Da våren nærmet seg, hadde vi gjort det grunnleggende grunnarbeidet, men vi var ikke sikre på om vi ville være i stand til å gi disse jentene mulighet til å spille i 2023-sesongen, ettersom laget ikke ville være klart for hardballens T20-serie for kvinner. Denne mangelen på spillemuligheter kunne bety slutten for dette spirende laget før det noen gang tok av.

Fra diskusjon til handling

Gjennom høsten og vinteren skjedde det endringer i det norske cricketlandskapet. For det første hadde Gry forlatt NCF og vi fikk en ny generalsekretær, Trond Søvik. I november, etter at lederen av Barn Ungdom og Kvinner-komiteen gikk av, ønsket Trond å dele komiteen i to, slik den tidligere hadde vært, for å sikre et effektivt utviklingsarbeid. Han inviterte meg i den forbindelse til å bli en del av kvinnekomiteen, som han også omdøpte til komiteen for kjønnsbalanse. Selv om jeg allerede var medlem av uttakskomiteen, sa jeg ja til å bli med i den nyopprettede kjønnsbalansekomiteen fordi det var så mye å gjøre. Jeg bestemte meg derfor for å ta ansvar i stedet for å vente på andre.

Komiteen hadde sitt første møte i slutten av januar 2023, og der hadde jeg, Raksha (komitéleder) og Nadeem så frimodige diskusjoner at prosjekter og tiltak som virket usannsynlige inntil dagen før, plutselig begynte å virke mulige. Vi ønsket blant annet å ha åpen trening for jenter hele året, en åpen bane om sommeren og en åpen hall om vinteren. Vi diskuterte å ha dette to ganger i måneden, 2. og 4. lørdag i hver måned. Da jeg satte meg ned for å skrive referatet fra møtet den kvelden, skrev jeg av en eller annen grunn "Åpen hall/bane en gang i uken - vi trenger innendørs hall om vinteren og bane om sommeren og kvalifiserte trenere".

Da jeg sendte teksten til mine kolleger i komiteen, var det - overraskende nok - ingen som protesterte. Jeg tolket dette dithen at vi alle faktisk var klare til å gjøre mye mer enn det vi hadde snakket om. Dette var noe helt nytt, for vanligvis er det motsatt! Referatet ble sendt til NCF, og forslaget vårt ble akseptert. Erik, utviklingsansvarlig og NCF, ga oss Stubberudmyra – banen hvor det hele startet - alle fredager gjennom sommeren. Nå var tiden kommet for å planlegge og gjennomføre disse åpne treningene, som vi valgte å kalle "Open ground Fridays".

Utdanning og vekst

I april 2022 var jeg og Bijeyata på ICC-trenerkurs i Krefeld. Da vi kom tilbake som kvalifiserte veiledere, fikk vi ansvaret for å holde ICC nivå 1-trenerkurs i Norge. I løpet av høsten og vinteren, mens vi sjonglerte mellom de 8 timene med cricket i helgene, tok vi pause i tre helger og arrangerte tre kurs (2 i Oslo og 1 i Stavanger). Ved utgangen av april 2023 var det dermed 32 kvalifiserte ICC nivå 1-trenere i Norge.

Når veiene krysses

Hittil hadde de tre forskjellige tiltakene (MASKs jentelag, kvinnekomiteens arbeid for å starte åpne treninger og gjennomføringen av ICC nivå 1-trenerkurs) kjørt sine egne parallelle løp. Nå var det på tide at veiene krysset hverandre! FLINK som prosjekt, ville trolig bare forblitt en drøm om ikke alle tre tiltak hadde blitt gjennomført.

For å samle trådene var det første vi gjorde å opprette Facebook-gruppen - Norges Cricketforbund Kvinner. Ett av hovedformålene med gruppen var å spre budskapet om "Open ground Fridays". Gruppen ble lansert på den internasjonale kvinnedagen, med hjelp av administrasjonen i NCF. Deretter gjennomførte vi møter med de nye nivå 1-trenerne i Oslo for å planlegge de åpne treningene på fredager på Stubberudmyra, samt et møte med de nåværende spillerne for å beskrive hva deres rolle i initiativet er, og ikke minst hva de får ut av det.

Vi kontaktet også flere kjente cricketspillere i Osloregionen for en kjendisøkt. Her ønsket vi å skape blest rundt åpen bane-prosjektet, og ikke minst lokke til oss de erfarne kvinnelige cricketspillerne på fredagene. Vi satt datoen 12. mai som oppstart for "Open ground Fridays" - men innerst inne var jeg ikke sikker på om mange ville komme. De siste årene har slike åpne dager vært en engangsforeteelse som ikke har tiltrukket mange deltakere. MASKs jenteteam hadde derfor en viktig rolle å spille her, ettersom jeg og Bijeyata planla å trene dem under de åpne treningene for å gi nykommerne et inntrykk av at ja, det finnes jenter på cricketbanen!

Til tross for all planleggingen skal jeg ikke legge skjul på at jeg var nervøs. 14. mai er den internasjonale morsdagen, noe som fikk meg til å tenke på alle mødrene til U13-guttene som jeg og Bijeyata har trent i tre år. Disse damene har sjelden vært på banen. Jeg diskuterte tankene mine med Raksha, og sammen planla vi å starte åpen bane-prosjektet også som en morsdagsfeiring. Under dette påskuddet inviterte vi damene som ble kalt "MOM" av favorittcricketspillerne sine. Mange i cricketmiljøet trodde at ordet "MOM" på den første flyeren for åpen dag betydde "man of the match" (et vanlig uttrykk i cricket for å beskrive kampens beste spiller). De hadde nok aldri trodd at mødrene deres ville bli invitert til å spille cricket!

En vellykket start

Den 12. mai var alt klart på Stubberudmyra. Vi hadde tre kvinnelige trenere (to av dem hadde nylig tatt ICC-trenerkurset) som hadde ansvaret for banen, MASK-jenter som opplevde en cricketbane for første gang fra innsiden, og en gjeng smågutter fast bestemte på å gi mødrene motstand på banen. Banen var full av positiv energi. Vi hadde klart det! Det eneste spørsmålet som gjensto nå, var hvorvidt vi ville klare å gjenskape dette ukentlig gjennom sommeren – og ikke minst om det ville dukke opp nye jenter...